Med nød og neppe

Etter mørkrets frambrudd var brorstrømpa til den rosa klar - til morgendagens første søndag i advent.

Vi kom fram til at Vilde og Tobias ha adventssøndag-kalender i år, i stedet for dag-for-dag-kalender. Da kan hver gave bli en litt mer ordentlig ting. Strømpene skal fungere som søndagskalendere. De posene jeg egentlig hadde tenkt å sy til dette formålet, kom jeg aldri i gang med. Mon tro til neste år?

Den tradisjonstro pepperkakegrisen - i år i rosa skrud - klarte også å snike seg med på bildet, derfor presenteres også han. Nøff - nøff.

Pyttelite juleverksted

Fyrstikkeskeidéen har jeg gått svanger med noen dager. I går kveld foregikk monteringen av prototypene. Ute i verdensveven hadde jeg funnet kunstbilder av Jomfru Maria. Jeg tilpasset bildestørrelsen slik at de skulle passe til store fyrstikkesker og printet bildene ut. Så var det bare å klippe litt, tilsette litt lim og glitter. En enkel oppskrift. Noen kommer ganske sikkert til å finne en slik under juletreet sitt.

Grønne gummistøvler, mørketid og grankranser

Regn, regn, regn. Jeg vil ha snø, snø snø! Det er så mørkt og trist slik det er nå.

Gummistøvlene mine fra Le Chameau kjøpte jeg i fjor, og de kommer sannelig godt med for tiden. De var et relativt dyrt, men veldig godt kjøp. Skikkelig budeiestøvler! De er velfôret og sitter godt rundt foten og leggen. Ettersom de ikke har snøring, tåler de seg til å vasse i vann og bli skikkelig gørrete.

Julekransene står og venter i inngangspartiet nå. Jeg var skikkelig, skikkelig trøtt i helga, men utnyttet noen få stunder da energinivået mitt ikke krevde at jeg lå i hiet mitt. November er min bjørnemåned. Desember også.

Jeg får ganske så dårlig samvittighet av all søvnigheten min og manglende tiltakslyst, men har blitt flinkere til å tenke at det er slik Nina er skrudd sammen, at jeg har presset kroppen min mer enn nok i et altfor høyt og krevende tempo tidligere. Det blir slik hvert år, og det har blitt verre for hvert år etter at jeg ble voksen. Det begynner i oktober, blir ille i november og desember. Jeg er så trøtt at det rett og slett gjør vondt. Konsentrasjonen er elendig og stemningsleiet likeså. For å komme meg ut av huset må jeg mobilisere alt jeg har av vilje. Uansett, så lenge jeg skjønner at det er smart å høre på denne skrotten, og kan høre på den, så er ikke dette det verste som kan ramme en. Jeg tror jeg har skjønt det nå. I verdensperspektiv blir dette allikevel veldig mikroskopisk.

Legen min sier at dette er noe jeg må lære meg å leve med. Sannsynligheten for at årstidsvariasjonene mine skal gå over, er visst ikke så veldig stor. At jeg tilhører den delen av befolkningen som har dette så sterkt at det er vanskelig å være 100 % arbeidsfør i mørkeperioden. - Det er jo veldig lite praktisk og egentlig litt flaut. Jeg - som er livredd for å bli oppfattet som lat. Det var imidlertid godt å høre noen gi meg en forklaring. Å få satt ord på det. Jeg har jo lurt i årevis på hva som er feil med meg. Som jeg har slitt og dyttet min egen fysisk grense foran meg, men nå vet jeg. Det føles enklere å være meg.

Dette ble en digresjon. Typisk lærer.

På lørdag viste sola seg litt. Jeg tror jeg lå og sov til nesten kl 12. Først var jeg litt lei meg og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde orket å være med Vilde og Thormod til Kongsvinger. Danse-Vilde min gikk et moteshow for Benetton på lørdag. (Jeg fikk se på mobilvideo da de kom hjem). Himmelen var blå. Det handler å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg øynet en mulighet for å klippe grankvister til julekransene - uten å bli akkompagnert av regnvær. Som tenkt, så gjort. Det var godt å få litt frisk høstluft på kroppen. Gordon hoppet fornøyd rundt og badet av fryd i vannkulper. Den som hadde hatt energien til en Golden Retriever på 3 år. Skjønt - det sies at de blir skikkelig bedagelige på siden eldre dager.

På søndag ble julekransene til den doble ytterdøra vår, samt til Gordon sitt hundehus, montert. Jeg har gjort dette mange ganger nå, så det går i grunnen lekende lett bare jeg kommer i gang.

Venter med å henge de opp til 1. desember.

Det sjuende bildet i den fjerde bildemappa

Jeg fikk en utfordring av Portofritt. Let fram det 4. bilde i den 7. bildemappa di, eller det 7. bilde i den 4. bildemappa di.

Det øverst bilde med klokka er bilde nr. 4 i mappe nr. 7. I samme mappe lå det ytterligere to bilder som på en måte hører til dette bilde. Bildene er tatt 21. august 2008, noen dager før vi skulle i et Oslobryllup til en barndomsvenninne. De er resultatet av at jeg lekte meg litt med å fotografere smådetaljer på Moods of Norway-dressen vi hadde kjøpt til Thormod.

Min kjære morfar som døde i februar 2008, etterlot seg to eldre klokker med kjede og to sett mansjettknapper i gull. Han var så stolt av både klokkene og mansjettknappene sine. Til vanlig gikk han mest i arbeidsbukser, men når han pyntet seg til fest og høytid, var det til fingerspissen. I dress med vest, klokke i kjede, blankpolerte sko og mansjettknapper.

Jeg tenkte i forkant av dette bryllupet vi skulle i at det hadde vært litt hyggelig om Thormod kan bruke klokka og mansjettknappene, når vi først skulle pynte oss "ordentlig". Vi har begge bunad, men denne gangen hadde vi bestemt oss for å gå i sivil. Ettersom morfar sine mansjettknapper betyr veldig mye for meg, trippelsjekket vi på forhånd om det var "trygt" å gå med de. Det virket som om det ikke var mulighet i havet for at de kunne løsne. Hadde jeg vært det minste i tvil, hadde vi latt de ligge i esken sin.

Det som følger nå - er en opplevelse på 6. sansnivå. Vi pyntet oss og overvar vielsen i Ljan Kirke. Etterhvert var det bryllupsmiddag i stort lag. God stemning og fantastisk mat. En gang ute i desserten - og etter diverse glass med både velkomstdrink, hvitvin og rødvin, er det bare som om et eller annet tar kontroll over meg. Det er ikke så lenge igjen før vi skal gå fra bordet. Jeg bare kaster meg over mansjetten til Thormod. Jeg får bare en følelse av at det MÅ jeg gjøre. Jeg får nærmest panikk! Den ene mansjettknappen ER borte. Jeg kjenner jeg blir varm og kald. Heldigvis, heldigvis, heldigvis ligger den på gulvet under bordet. Jeg kan ikke forklare hvilken grad av lettelse jeg befant meg i. Mansjettknappene gikk rett i veska og ble passet på som om det var kronjuvelene resten av kvelden.

Morfar og meg en gang på 70-tallet

Jeg hadde blitt så dypt ulykkelig om vi hadde mistet mansjettknappen. De er umistelige for meg. Jeg kan ikke forklare at det gikk så bra til slutt på noen annen måte enn at morfaren min ordnet opp fra en annen dimensjon. Jeg kjente bare plutselig dette enorme behovet for å sjekke om mansjettknappene satt på plass.

Jeg lurer på om ikke morfaren min er rundt meg og passer på meg jeg, sånn nesten hele tiden? Det hender jeg snakker litt med han. De gangene jeg har behov for å føle meg ekstra beskyttet eller trygg - eller når jeg har en dag som er vanskelig, tar jeg på meg et kjede som jeg har gifteringen hans i. Jeg har opplevd nok et par snodige episoder der jeg har følelsen av at han har hatt en finger med i spillet.  - Og jeg som egentlig er litt sånn realtistisk skrudd sammen. Heter det ikke at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner. Prisen man betaler for å ha elsket høyt og betingelsesløst, er å savne mye. Håper det er sånn at man møtes igjen et sted "over the rainbow".

Min og morfar sin hånd januar 2008.

Historien bak håndbildet: Av en eller annen grunn fikk jeg et innfall om å ta med meg speilreflekskameraet mitt til alders- og sykehjemmet denne søndagen i januar. Jeg hadde besøkt morfaren min på alders- og sykehjemmet gjennom fire år, uten å ha med så mye som et eneste kamera tidligere. Jeg tok bilder av hendene våre. Vi har alltid holdt hverandre mye i hendene, og spesielt etter at taleevnen hans var redusert, "kommuniserte" vi gjennom de. Dette ble den siste gangen jeg møtte han sittende. Et par uker etter sovnet han inn. Uheldigvis lå bildeserien av hendene våre lagret på en ekstern harddisk mens jeg skulle ta back up på pcen jeg hadde den gang. Max uflaks. Den eksterne hardisken ble ødelagt, og jeg mistet ca. 6 måneder med bilder. Urgh. Dette redigerte bildet hadde jeg lagt ut på facebook, så det overlevde. 

Jeg tok utfordringen og vel så det. Det ble en flere bilder og flere fortellinger.

Mer kjøkkenmaskintanker - og min Kitchen Aid blender

Aller først - takk for kommentarene på forrige innlegg. De tas til etterretning. Jeg blir nesten svimmel av kjøkkenmaskintankene mine. Det er på ingen måte verdensproblematikk, så har ikke noe å klage over. Uansett fyller disse tankene hodet mitt opp litt nå.

Snakket med Oslosøster i dag, og hun har bestemt seg for en hvit Kitchen Aid. Hun vil ha en liten maskin.

Kanskje jeg skal feige ut litt? Vi kan kjøpe inn hennes først, og så kan jeg gjøre egne erfaringer med hvordan den fungerer, før jeg tar valget. Jeg har muligheten til det. Var ikke det litt smart? Det er jo tross alt et ganske stort valg. Hm. I mellomtiden kan jeg jo filosofere litt om farger i tilfelle det blir en Kitchen Aid?

Eller skal jeg bare gjøre det så enkelt som Thormod sier - ta en cremefarget Kitchen Aid. Fordi blenderen vi har fra før og Vipp-bøtta vi har til kjøkkenet, er crémefarget. Det passer til alt det andre. Du kan ikke begynne å blande inn andre farger vel? (Kan jeg vel!) Jeg som har sett for meg en oransje kanskje. Motefarge! -kommenterer han. Jeg kan jo ikke nekte for det - at oransje er akkurat-NÅ-favoritt-fargen min.

Er det rart jeg blir litt svimmel?

I mellomtiden viser jeg fram Kitchen Aid blenderen jeg har hatt noen år. Den er jeg veldig fornøyd med.

Jeg er smootieoholiker! Spiser smootie nesten alle dager i uka. En litt sånn lukusmåte å få i seg frukt på sammen med Biola - som er sunt for magen.

I fryseren har jeg isbokser fylt med bananer i skiver, jordbær, blåbær og bringebær, samt en tropisk blanding (som jeg kjøper i store poser i Sverige). Skal jeg være ekstra sunn, blander jeg inn knuste linfrø som inneholder mye folsyre. Det kjøper jeg også i Sverige - linfrøkross heter det.

Et tips for å få en kremaktig variant er å bruke avokado som er full av sunne fettsyrer.

Kitchen Aid versus Kenwood - HJELP!

Nina sitter på håndballkamp sammen med pappaen sin en regnfull novembersøndag. Han har kommet for å se barnebarnet kaste ball. Det blir snakk om jul mellom to kamper. Dådyrøyne settes på pappaen, og hun spør med glimt i øynene: Kan du tenke deg å gi Sissel (søster)  og meg en litt dyr julegave i år? Vi ønsker oss kjøkkenmaskiner, skjønner du. Litt dyre *kremt*. Eller kanskje ganske dyre. Ok - bare dyre. - Du har bare jo bare oss, og vi har jo blitt skikkelig bra damer, ikke sant? Døtrene har jo selvsagt en Kitchen Aid-modell i drømmene. Har pappaen noe valg? Han kan jo ikke benekte at han har kommet lettvint og godt ut med oss. Brukes det som brukes kan. Nina forklarer litt mer om døtrenes behov og ønsker - før pappaen sier: Ja - - - - det er greit. Joho!


Lillesøster Sissel er nybakt mamma for første gang - og for å bli bollebakende, brødbakende og sjokoladekakebakende er en kjøkkenmaskin veldig praktisk å eie.

Storesøster Nina - altså meg - fikk en Kenwood Chef i gave til bryllupet sitt for over 15 år siden av tanter og onkler. Den har vært en trofast følgesvenn til å stole på. Boller, pizzadeig, brød, lussekatter, paideiger, rundstykker, julekaker, ostekaker, sjokoladekaker, lakseburgere, pepperkakedeig. Den begynner å bli trøtt. Det er på tide med en arvtager.

MEN - og her kommer men´et. Det er farlig å begynne å lese forbrukerrapporter og kommentarer ute på nett.

Utseendemessig er det jo ikke tvil i mitt sinn om at det bare finnes en kjøkkenmaskin. Kitchen Aid sin.  Jeg har allerede hatt en Kitchen Aid blender i noen år og er så fornøyd med den. Både utseendemessig og bruksmessig.

Når det gjelder brukervennlighet kjenner jeg at jeg er usikker. Bollen er mindre enn jeg er vant til, og jeg leser at effekten i Kitchen Aid sin kjøkkenmaskin kommer dårlig ut sammenlignet med f.eks. Kenwoodmaskinen jeg er vant til. 300 w versus 1000 w. Hva medfører det i praksis?

Jeg har allerede forhørt meg litt med Kardemomme som har erfaring med begge maskinene, men det hadde vært fint å høre ennå flere Kitchen Aid kjøkkenmaskin-erfaringer før jeg må ta et valg. Hjelp!

Ninas nye gamle gladbolle

Den måtte komme, før eller seinere. Cathrineholm-bollen i oransje. Gladbolle. Fra en svensk auksjonsside, der jeg fikk tilslaget.

Lotusbollen debuterer i kjøkkenvinduet som lagringsplass for sesongens klementiner.